| Ved
ei lita hytte opp i Hurdalen finnes det en halv bøtte jord fra nedre tun
på Tiurleiken, og i den jorda vokser det en ganske spesiell
blomst.
Nikkende kubjelle heter den. Også den
hørte en gang hjemme på nedre tun. |
| Underlig
nok er denne planten et brukelig utgangspunkt når en skal notere noen
linjer om de første som bodde her oppe.
Den står jo som et levende monument over det Tiurleiken som en
gang var, og planten har altså sin opprinnelse, sine røtter på et helt
annet sted enn i Hurdalen. Slik
alle voksne mennesker på Tiurleiken har sine
røtter helt andre steder enn her.
Ennå i dag -i 1982- vil det
faktisk gå noen år før et voksent menneske kan si at jeg, jeg er fra
Tiurleiken på Romsås.
|
| Dette
setter oss i en ganske
spesiell situasjon.
Nettopp derfor kan det være vettugt å prøve seg på et lite
historisk tilbakeblikk. Skjønt det er neimen ikke lett. |
| Tiurleiken
var ikke noe egentlig sted. Ingen steinaldermann risset sine
helleristninger her.
Det som fantes av folk både før og etter Svartedauen, holdt enten
til nedenfor berget vi bor på, eller på toppen av det.
Nedenfor
fantes både gårder og ferdselsveier, på toppen en del av det
omfattende vardesystemet til varsling av ufred. |
| Om
en likevel skulle prøve å lete seg tilbake, kan en begynne for
150-200 år siden.
Tok vi den gang en tur til Tiurleiken, kunne det tenkes det smalt
et og annet øksehogg vinterstid, skjønt Romsåsgården hadde grøvere og
bedre skog andre steder.
Var det om våren, helst grytidlig en morgen, kunne du slumpe til
å treffe på en krypskytter som ville ta seg en tiur på toppen. Navnet
Tiurleiken er nemlig ikke helt tilfeldig valgt.
I nærheten
av
nummer
22
på
øvre tun kom det nemlig ei olle ut av berget, og nedenfor den lå
det ei fin lita myr der tiuren spelte i tidlige vårmorgener... |
| Hvis
vi tok samme turen hit på 1900-tallet, var det livligere her. Ennå ingen
hus.
I høyden et skur der steinhuggerne varmet seg i middagspausen.
De jobbet fra seks til seks med handmakt og krutt, knallharde
karer, mange av dem svensker, de siste utløperne av den svenske
steinhoggertradisjonen og av invasjonen som tok til ved Halden på
1800-tallet.
Biter av Tiurleiken, røde, digre granittblokker,
drev de ut av berget for at de
skulle bli grunnmurer på Dælenenga,
Torshov og Sinsen,
kantstein i Tyskland eller deler av Grorud kirke. De var håndverkere,
de var fagforeningsveteraner, de
var rallare, og de hadde oppnavn som Røyskatten, Døden og Hestrmøkka.
Et minne har vi om dem i det lille feltet ved sentertrappa der malen til
flere bygningselemen- ter er risset inn i berget.
Hvor de ble brukt, vet ingen.
Og altså; ingen av steinhoggerne
bodde her. |
| Nei,
de første innbyggerne var pelsdyr, kostbare rever som fra mellomkrigsårene
av åt og parret seg i langstrakte hus på nedre tun.
Pelsdyreierne bodde ikke her, men en av dem, et driftig og dyktig
kvinnfolk fra Sogn,var på Tiurleiken store deler av døgnet.
Og det var fru Iversen.
Hun kjente steinhoggerne, hun kjente tiuren som ennå holdt ut,
reven, elgen, rådyrene, den fine olla ved dagens nummer 22, uteliggerne
som trakk hit om sommeren, tilmed han som
var her hele året, og som av alle ting bodde i et forlatt revehi
oppover mot den gamle hoppbakken. |
| Det
var hun som redder skrivemaskinen til dem som drev med illegale aviser
innpå skauen, gjemte
den blant illeluktende revmat og lurte tyskerne.
Det var hun som snarrådig puttet den ulovlige radioen sin i en tom
bikube minutter før rassiaen kom, og det var hun og mannen
som ble de første innbyggerne på Tiurleiken.
I 1949 bygde særlig hun, men selvsagt også mannen , det huset vi
kaller Revegården, men som heter Eikatun etter en eik hun plantet. |
| Noe
sement
og
sand hadde de, og fru Iversen lagde formene til og støpte sine
egne bygningsblokker.
Hun sendte mannen ut til alle de boss-
og
søppelplasser
som
fantes, og hjem kom han med tomme hermetikkbokser. Helst
corned-beef-bokser.
27000
ble
det i alt.
Dem støpte hun inn som isolasjon i huset, og der bodde hun og
mannen helt til det begynte å hagle stein gjennom tak og vinduer fordi
det egentlige Tiurleiken skulle bygges. |
| Da
reiste fru Iversen seg enda et hus.
Hun flyttet fra Eikatun, men bygde seg hytte i Hurdalen, og som et
lite minne om alle årene her oppe, tok hun med seg en halv bøtte jord og
en beskjeden blomst fra nedre tun, en nikkende kubjelle, et levende
monument over det Tiurleiken som en gang var. |
| Så
er det opp til dem som bor her nå å gjøre noe ut av det som er. |
| Skrevet
av Hans Christian Alsvik
|
| til
Tiurleikens 10-årjubileum i 1982.
|